Et høyst aktuelt tema, i hvert fall i den industrialiserte del av verden, er at folk lengter etter stillhet som de ikke finner. Trafikk som raser forbi, telefoner som plinger i ett sett, digitale kunngjøringer i bussen og på toget, fjernsynsapparater som står på for full guffe selv i forlatte kontorer utgjør et ustanselig, oppmerksomhetskrevende lydfyrverkeri. Menneskeheten sliter seg selv ut med lyder, og lengter etter det motsatte - enten i villmarken, midt på havet eller i et retreatsenter som tilbyr stillhet og konsentrasjon. Alain Corbin, professor i historie, skriver fra sitt tilfluktssted ved Sorbonne-universitetet, og Erling Kagge, en norsk eventyrer, mimrer om Antarktika, der begge har forsøkt å finne roen.

Som Corbin påpeker i "Stillhet i støyens tid" er det nok antakeligvis ikke mer lyd enn tidligere. Før gummidekkene kom, var bygatene fylt av den øredøvende skranglingen av vognhjul og hestehover på brostein. Før folk gikk i frivillig isolat på mobiltelefonene sine, svirret bussene og togene med samtaler. Avisselgere lot ikke salgsvarene sine ligge i stille bunker, men frambød dem for full hals, i likhet med selgere av kirsebær, fioler og fersk makrell. Teateret og operaen var et kaos av hurrarop og bifall. Selv på landsbygda sang bøndene mens de jobbet og slet. De synger ikke lenger nå.


Det som har endret seg er ikke først og fremst støynivået, noe som man også beklaget seg over i tidligere tider, men mengden av distraksjoner som okkuperer plassen som ellers kunne ha vært fylt med stillhet. Her dukker det opp et nytt paradoks, for når stillheten faktisk inntreffer - langt inne i en furuskog, midt ute i ørkenen, i et plutselig folketomt rom - oppleves den som skremmende og uønsket. Angsten slår inn, og man fester seg instinktivt ved hver eneste lyd, enten det er et flammebluss eller fuglelyder eller rasling i løvet, for å slippe unna denne uvante tomheten. Folk ønsker stillhet, men det får være grenser.

Et tema i vår tidsalder, i det minste i den industrialiserte del av verden, er at mennesker begjærer stillhet uten å finne den. Ståket fra trafikk, uavbrutte pipelyder fra telefoner, digitaliserte annonser i busser og tog, TV-apparater som skriker selv i tomme kontorer virker som vedvarende angrep og distraksjoner. Menneskeheten sliter seg selv ut med støy og lengter etter det motsatte — enten det er i villmarken, ute på det store åpne havet eller på et eller annet tilbaketrekkingssted som er hengitt til stillhet og konsentrasjon. Historieprofessor Alain Corbin skriver fra sitt tilfluktssted ved Sorbonne-universitetet og den norske oppdageren Erling Kagge, i sine memoarer fra Antarktis' øde områder, hvor begge har forsøkt å flykta unna.

Og likevel, som mr. Corbin påpeker det i «A History of Silence», er det trolig ikke mer støy nå enn det pleide være. Før luftfylte dekk, var bygatene fulle av øredøvende klapring av metallspente hjul og hestesko mot brostein. Før frivillig isolasjon via mobiltelefoner, summet busser og tog gjenlyd av samtaler. Avis-selgere lot ikke varene sine ligge i tause hauger, men annonserte dem med høy røst, akkurat som dem som solgte moreller, blomster og fersk makrell. Teateret og operaen var et kaos av hurra-rop såvel som buu-rop. Endatil ute på landet, sang bøndene mens de slet og strevde i sitt ansikts sved. De synger ikke lenger i vår tid.

Støynivået har ikke endret seg så mye, siden forutgående århundrer også klaget over, men distraksjonsnivået, som fyller rommet rundt oss, som stillheten kunne fylt i stedet. Et annet paradoks tårner seg opp, når det viser seg — i dypet av furuskogene, i den nakne ødemarken, i et brått forlatt rom — det virker nesten mer forstyrrende enn å ønske oss velkomne. Redselen kryper inn, øret fester seg ved hva som helst, enten det er fresingen av ild eller fuglekvitter eller susingen fra løvtrær, som kommer til å redde det fra denne ukjente tomheten. Folk vil så gjerne ha stillhet, men ikke for mye av den, takk.

Et tema som preger den tiden vi lever i, i hvert fall i den utviklede verden, er at folk higer etter stillhet, men ikke kan finne den. Trafikkstøyen, den uopphørlige pipetonen fra telefonene, de digitale kunngjøringene på bussene og togene, tv-apparatene som prater i vei selv i tomme kontorer, utgjør en uendelighet av støy og distraksjoner. Menneskeheten holder på å bli helt utmattet av all støyen og lengter etter det motsatte – om det nå er ute i det fri, på det vidstrakte hav eller i et tilfluktssted som er viet stillhet og konsentrasjon. Den franske historieprofessoren Alain Corbin skriver fra tilfluktsstedet sitt i Sorbonne, og eventyreren Erling Kagge forteller om minnene sine fra viddene i Antarktis, hvor begge har dratt i et forsøk på å unnslippe.

Og likevel, som Alain Corbin påpeker i boken «A History of Silence», er vi sannsynligvis ikke omgitt av mer støy enn det de gjorde før. Før luftringenes inntog var bygatene fulle av øredøvende klang fra hjul med metallfelger og hestesko på stein. Før den frivillige isolasjonen som har fulgt med mobiltelefonen, gjenlød bussene og togene av samtaler. Avisselgerne etterlot seg ikke varene i en taus bunke, men ropte dem ut med sin kraftigste stemme. Det samme gjorde kirsebærselgerne, fiolhandlerne og selgerne av fersk makrell. Teateret og operaen var et sant kaos av hurrarop og heiing. Selv ute på landet sang bøndene der de slet til livets opphold. I dag synger de ikke lenger.

Det som har endret seg, er imidlertid ikke så mye lydnivået, som også tidligere tider klaget over, men distraksjonsnivået, som har fylt det rommet som stillheten kan invadere. Et annet paradoks truer, for når det gjør seg gjeldende – i dypet av en furuskog, ute i den vidstrakte ørkenen, i et rom som plutselig blir forlatt – virker den ofte skremmende i stedet for å bli ønsket velkommen. Frykten kommer snikende, og øret fanger hva det skal være – suset fra peisilden, kvitringen fra fuglene eller raslingen av blader, som frelser øret fra denne ukjente tomheten. Folk ønsker stillhet, men ikke så mye.

Et tema i tiden, i hvert fall i den utviklede delen av verden, er at vi søker stillheten, men uten å finne den. Trafikkstøy, den ustanselige pipingen fra telefoner, digital informasjon i busser og tog, TV skjermer som står på selv i tomme rom, er en endeløs hamring av forstyrrelser. Den menneskelige rase sliter seg selv ut med støy og lengter etter det motsatte – enten i villmarken, på havet eller på et tilfluktssted dedikert til stillhet og konsentrasjon. Alain Corbin, historieprofessor, fra sitt tilfluktsted i Sorbonne, og Erling Kagge, en norsk oppdagelsesreisende skriver om sine minner fra viddene i Antarktis, hvor begge har forsøkt å flykte.
Allikevel, som Corbin påpeker i «A History of Silence», er det antagelig ikke mer støy nå enn det var tidligere. Før vi fikk pneumatiske dekk, var gatene fulle av den øredøvende klangen fra metallhjul og hestesko mot stein. Før vi frivillig isolerte oss bak mobilen, var det lyden av samtaler som fylte bussen og togvognen. Avisselgere hadde ikke avisene sine i en lydløs bunke, men reklamerte for dem med høy stemme, det samme gjaldt selgere av kirsebær, fioler og fersk makrell. På teateret og i operaen var det et kaos av hurrarop, plystring og buing, På landet sang bøndene mens de jobbet og slet. De synger ikke nå.

Det som har forandret seg er ikke så mye styrken på støyen, som ble klaget på også i tidligere tider, men mengden av distraksjoner som fyller rommet hvor stillheten kunne fått plass. Og her ser vi et annet paradoks, for når den tar plass – i dypet av furuskogen, i en øde ørken, i et plutselig tomt rom – er den ofte mer skremmende enn velkommen. Frykten kryper inn, ørene fester seg instinktivt til hva som helst, enten det er lyden fra et bål, en fugl som synger, gresshopper som spiller eller løv som rasler, fordi de vil redde oss fra den ukjente stillheten. Folk ønsker stillhet, men ikke så mye av den.

Et gjennomgangstema i vår tid, i det minste i den industrialiserte delen av verden, er at folk higer etter stillhet uten å finne den. Trafikkens brøl, telefonenes endeløse piping, digitale meddelelser på busser og tog, TVer som til og med durer i tomme kontorer; de er en endeløs kanonade og avledning. Mennesket sliter seg ut med støy og lengter etter det motsatte -- enten det er i villmarken, på det store havet eller på et eller annet tilfluktssted tilegnet stillhet og konsentrasjon. Historieprofessoren Alain Corbin skriver fra sitt krypinn i Sorbonne og Erling Kagge, en norsk oppdagelsesreisende, om minnene sine fra Antarktis' ødemark, begge har prøvd å unnslippe dithen.

Likevel finnes det, slik herr Corbin påpeker i "Stillhetens historie", neppe mer lyd enn tidligere. Før de luftfylte dekkene kom var bygatene fulle av hjul med jernbeslag og hestesko på brostein. Før vår selvvalgte isolasjon med mobiltelefoner lød praten på busser og tog. Avisselgerne hadde ikke varene sine liggende i en stum bunke, ikke selgere av kirsebær, fioler eller fersk makrell heller. Teateret og operaen var et sammensurium av hurrarop og buing. Selv på landet sang bøndene mens de strevde. Nå gjør de ikke det.

Det som har forandret seg er ikke så mye støynivået, som folk i tidligere tider også klaget på, men mengden distraksjoner som finnes der stillheten hadde kunnet få tak. I dette lurer enda et paradoks, for når den virkelig får tak - i dypet av en granskog, i den nakne ørkenen, i et plutselig forlatt rom - føles den ofte mer enerverende enn velkommen. Frykten kryper inn og øret fester seg instinktivt til enhver lyd, enten det er bålknitring, fuglekvitter eller bladenes sus, som kan redde det fra denne ukjente tomheten. Folk ønsker seg stillhet, men ikke så mye.

Et tema i tiden, i det minste i den utviklede verden, er at folk krever stillhet uten å finne den.
Trafikkbrøl, endeløs piping fra telefoner, digitale kunngjøringer på buss og tog, tv-apparater som skråler selv i tomme kontorer, er endelløse distraksjoner.
Mennskerasen sliter seg ut med støy og lengter etter det motsatte - enten i villmarken, på det åpne hav eller i et tilfluktssted dedikert til stillhet og konsentrasjon. Alain Corbin, en historieprofessor, skriver fra sitt fristed i Sorbonne og Erling Kagge, en norsk oppdagelsesreisende, fra sine minner fra ødemarken i Antarktis, hvor begge har forsøkt å unnslippe.

Og likevel, som Mr Corbin påpeker i «En historie om stillhet», er det sannsynligvis ikke mer lyd enn det pleide å være. Før pneumatiske dekk var bygatene fulle av den øredøvende klangen av metallskårne hjul og hestesko på brostein. Før frivillig isolasjon på mobiltelefoner summet busser og tog med samtaler. Avis-selgere lot ikke varene selge seg selv i stillhet, men annonserte dem med toppvolum, og det samme gjorde leverandører av kirsebær, fioler og fersk makrell. Teatret og operaen var et kaos av heiing og tilrop. Selv på landsbygda sang bønder mens de jobbet. De synger ikke nå.

Det som er forandret er ikke så mye lydnivået, som tidligere århundrer også klaget over, men nivået av distraksjon, som opptar det rommet som stillhet kan invadere. Der truer et annet paradoks, for når fullstendig stillhet trenger inn i dypet av en furuskog, i den nakne ørkenen, i et plutselig tomt rom, viser det seg ofte forstyrrende heller enn velkommen. Frykt sniker seg innpå; øret søker instinktivt etter noe, enten brannhiss eller fugleanrop eller susing av blader, som vil frelse det fra denne ukjente tomheten. Folk ønsker stillhet, men ett sted går grensen.

Noe som står eiendommelig i vår tid, eller rettere sakt i den utviklede delen av verden i vår tid, er den lyst for stillhet som et menneske aldri ser ut til å få tilfredsstilt. Trafikkstøy, mobiltelefoner som signaliserer i det endeløse, kunngjøringer i buss og tog, fjernsyn som pumper ut lyd og bilde i forlatte rom, distraksjoner, som man ikke klarer å flykte i fra. Mennesket sliter seg ut på støy og lengter etter det motsatte – om det så er i villmarka, ute på sjøen eller i et reservat reservert for stillhet og konsentrasjon. Alain Corbin, en professor i historie, skriver fra sitt tilfluktssted i Sorbonne, og Erling Kagge, en norsk oppdager, fra minnene om det ødelagte Antarktika, hvor begge har prøvd å flykte.

Og fortsatt, som Mr. Corbin poengterer i "A History of Silence", det er mest sannsynlig ikke noe mer støy i dag enn hva det har hvert tidligere. Før det fantes pneumatiske hjul, var bygatene fulle av hva spetakkel hest og kjerre innebærer. Før frivillig isolasjon på mobiltelefoner, var buss og tog fulle av samtaler. Avisselgere satt ikke igjen varene sine i en taus haug, men reklamerte for dem så høyt de bare kunne, det samme gjorde forhandlere av grønnsaker, blomster og fersk fisk. Theater og Opera var spekket med kaos blant publikum. Selv i landsbyer kunne man høre fylliker synge nostalgiske sanger. Sanger som de ikke lenger synger.

Det som har endret seg er ikke mengden av støy, som tidligere århundrer også klaget over, men mengden av distraksjoner, som okkuperer rom hvor stillhet kan slippe til. Det er enda et paradoks som spøker, for når det slipper til – i dype granskoger, i åpne ørkener, i et plutselig forlatt rom – føles det heller nervesettende enn behagelig. Frykten kommer; øret setter seg på hva som helst, om det så er sprakingen fra et bål eller kvitring fra fugler eller rasling i løvet, som vil redde det fra den ukjente stillheten. Mennesker vil ha stillhet, men ikke altfor mye.

I dagens moderne samfunn har det blitt en trend at mennesker lengte etter stillhet, men finner ingen. Evig bakgrunnsstøy fra trafikk, telefon, annonseringer over høyttaleranlegg på busser og tog, TV apparater som står på også i tomme kontorlokaler, stjeler konstant fokus. Menneskeheten slites ut av denne evige støyen og er på søken etter det motsatte - i naturen, til sjøs, eller senter dedikert til stillhet og indre ro. Historie professor Alain Corbin skriver fra sitt fristed i Sorbonne, og den norske eventyreren Erling Kagge fra sine erfaringer i Antarktis, hvor de begge har forsøkt å flykte.

Likevel, som Herr Corbin, poengterer i «Stillhetens historie», er det kanskje ikke mer støy nå enn tidligere. Før bilene fikk støtdempere var gatene fulle av øredøvende støy fra både metall felger og hestesko som traff brosteinen. Før vi begynte å sitte med nesa i mobil telefonene våre, foregikk det høylytte samtaler både på busser og tog. Avis selgere lot ikke bunken med aviser bli forbigått i stillhet, men reklamerte for dem så høyt de kunne. Det samme gjorde kirsebærselgere, fiolselgere og makrellselgere. På teater og i opera var det kaos av jubelrop og utskjelling.
Til og med på landsbygda, der brukte bøndene å synge mens de jobbet. Det gjør de ikke lenger.

Det er altså ikke støynivået i seg selv, som også før i tiden ble sett på som et problem, men mengden avbrytelser som forhindrer stillhet.
Vi står overfor et paradoks, for skulle vi plutselig bli utsatt for stillhet -langt inne i en skog, i en ørken, et plutselig tomt rom, kan den oppleves mer ubehagelig enn velkommen.
Uhyggen kommer krypende; alle lyder oppfattes tydeligere, uavhengig om det er en brannalarm, fuglekvitter eller vinden som suser gjennom trærne, hva som helst som kan redde oss fra denne ukjente tomheten. Mennesker ønsker stillhet, men bare litt.